Taj Mahal

Taj Mahal er Indias vakreste byggverk og en juvel i Agra - en tildels grå og forurensede by. Taj Mahal er en del av verdens kulturarv - UNESCO.

Inngangen til området gikk gjennom en sandsteindsrød  portal som sammen med tre murer og elva innrammet og omkranset det berømte gravmausoleet.































Detalj fra veggene. Opprinnelig var dette halvedelsteiner innfelt i hvit marmor.


































Fire minareter heller 2 grader (12 cm) utover - for ikke å skade mausoleet ved et jordskjelv.

Fra platået til Taj Mahal mot inngangspartiet. Elegante bassenger omkranset av en symmetrisk park med gangfelt og benker !

Dyrene i Agra

 
Dyrelivet i India er variert og spennende, det vet alle, men at det var så variert i byene overrasket oss på en positiv måte. Her er et lite utvalg, kun fra Agra.

Observatoriet Jantar Mantar

Utendørsobservatoriet Jantar Mantar ligger sentralt i Jaipur.

Maharaja Jai Singh II var meget interessert i astronomi og fikk bygget Jantar Mantar etter at Jaipur var blitt hovedstad. Observatoriet er erklært en del av verdens kulturarv av UNESCO. 

Det lille soluret

Det lille soluret

Det store soluret

12 stjernetegn ur

Tove er ei løve

Beregner breddegrader

Edelsteiner i Jaipur

I Jaipur besøkte vi et edelsteinverksted hvor de delte og slipte hel- og halvedelsteiner.
India har mange halvedelsteiner, men bare fire ekte. Foruten diamanter - som vi ikke fikk demonstrert sliping av  - har de granat, jade og [sjekker navn].

 
Steinene var festet til banbus (så ut som patroner) og festet med oppvarmet voks. Slipeplaten (rund) er bak flammeboksen.



Tre store steiner, nærmest er jade, xxx og granat.

Polering av steinene.
Omviseren holdet steinen Indias stjerne.




Lise fra Stavanger viser fargene på fire edelsteiner.

Basarene i Jaipur

Alle indiske byer har et marked. I Jaipur er det ikke bare turister som handler der, også de innfødte. Gateselgerne, gjerne barn og ungdom, er innpåslitne og tar ikke et nei for et nei. Går du din vei følger de etter ...

Butikkselgerne er også aktive, for dem er det viktig å få deg inn og vise varene, skape interesse og få fastsatt en pris. Selgerens pris vet bare han, men han sier noe annet. Kjøperens pris er viktigst, det er den som avgjør salget.


Er du en dårlig kjøper blir salgsprisen for høy, kanskje høyere enn det selgeren trodde at han ville få.

Butikkene ligger tett. Her er tre butikker.


Jaipur  kalles også den rosa byen, fordi husene er malt i "vennskapets farge".





Motorsykkelrikshawene i Jaipur (deltstaten Rajastan)  har andre farger enn de vi så i Delhi.



























Skredderen til venstre og "pizzabakeren" over.




Vår mann, tekstilselgeren(under), var en dyktig selger. En fornøyelse å handle med, vi var begge litt misfornøyd med prisen.

Byens lys om kvelden, kl 18.30.

Amber Fort ved Jaipur

Amber var en borg og kongesete i regionen fra rundt år 1000. Maharajaene styrte sitt rike og bodde her i mange hundre år. I 1727 ble plassen likevel for trang i Amber, og problemene med å skaffe nok vann til mange mennersker på en fjekktopp gjorde at rajaen bsluttet å flyttet sørover til det nåværende Jaipur.

Amber Fort ligger på toppen av en høy bakke med en enestående utsikt over Moata-sjøen. Det er få som ikke blir imponert over fortets dramatiske beliggenhet. 

På fjellene rundt går en ubrutt ring av mur med vakttårn rundt. Slottets deler er bygget i flere perioder og stilarter med impulser fra både arabisk, persisk og kinesisk kultur. Silkeveien gikk gjennom Amber.

Veien opp var smal og dårlig, vi ble kjørt opp i jeeper. Utsikt fra dronningens vindu til høyre.

Speilslottet

Urtehagen

Indiske jenter på tur.

Utsikt over slottsplassen.

Ved den indisk-pakistanske grensa

Etter lunsj kjørte vi mot grensa til Pakistan. Her lå den lille landsbyen Wagah, som i 1947 ble delt i to. Da måtte britenes indiske kronkoloni vike plassen for to nye stater, India og Pakistan. Grensa mellom de to landene ble trukket midt gjennom Wagah, og stedet er i dag det eneste stedet der grensa mellom de to landene kan krysses i bil. Her i Wagah fikk vi se hvor merkelig mennesker kan oppføre seg når det eksisterer gammelt nag mellom to krigsmakter.

Albatross travel skriver: «Hver kveld når sola går ned, og grenseovergangen lukkes, trekker de indiske og pakistanske grensevaktene seg tilbake på hver sin side av grensa med et særpreget rituale. På hver side av den doble porten, som utgjør grenseovergangen, er det laget sitteplasser som på en fotballstadion. Her kommer hundrevis av tilskuere medbringende popcorn, brus og hva som ellers hører med til et godt show, for å overvære naboenes krigsdans. 

På begge sider hjelper publikum entusiastisk «sine» soldater på vei med høye tilrop. Maktdemonstrasjonen består av marsjering med høyt løftede bein, truende vifting mot hverandre med vifteformet hodebekledning, aggressiv nedovervente tommelfingre og lynrask firing av flagget. Til slutt lukkes grensens to porter – én med indiske emblemer og én med pakistanske – med et rungende smell. 

Grenseovergangen er blitt kalt «Asias Berlinmur» og blitt sett som et symbol på hvor anspent forholdet mellom de to nabolandene er. Men hvem vet – kanskje er den omhyggelig koreograferte aggressiviteten like mye til for publikums skyld?»

Mannen til høyre ropte så høgt og entusiastisk at vi var redde for trommehinnene våre.

Jeg anslo oppslutningen til 4-5.000 tilskuere på den indiske sida og ca 1.000 på den pakistanske.

Utlendinger som oss hadde egen tribune, og måtte vise passet vårt for å komme inn. Den indiske guiden (t.v.) fikk ikke sitte med oss.








Arrangementet var makabert nasjonalistisk og begynte med flaggstafett for unge jenter i ca 10 minutter. Etterfulgt av dans og krigsrop, hojing og uling med tekster som vi heldigvis ikke forsto fullt ut. Tilslutt en rekke sermonielle marsjer med spark over hodet og vise undersida av skoene til naboene på den andre sida.  Avslutningsvis ble begge nasjonalflaggene firet.

Ja,det var engasjerende og spesielt, men vi fikk en emmen smak i munnen.

VIP-tribunen, Pakistansk tribune bak grenseporten.

Hvordan kan en bygge fred mellom tildigere uvenner med statlig organiserte hetse-sermonier? Hva ville Mahatma Gandhi sagt?