Ved den indisk-pakistanske grensa

Etter lunsj kjørte vi mot grensa til Pakistan. Her lå den lille landsbyen Wagah, som i 1947 ble delt i to. Da måtte britenes indiske kronkoloni vike plassen for to nye stater, India og Pakistan. Grensa mellom de to landene ble trukket midt gjennom Wagah, og stedet er i dag det eneste stedet der grensa mellom de to landene kan krysses i bil. Her i Wagah fikk vi se hvor merkelig mennesker kan oppføre seg når det eksisterer gammelt nag mellom to krigsmakter.

Albatross travel skriver: «Hver kveld når sola går ned, og grenseovergangen lukkes, trekker de indiske og pakistanske grensevaktene seg tilbake på hver sin side av grensa med et særpreget rituale. På hver side av den doble porten, som utgjør grenseovergangen, er det laget sitteplasser som på en fotballstadion. Her kommer hundrevis av tilskuere medbringende popcorn, brus og hva som ellers hører med til et godt show, for å overvære naboenes krigsdans. 

På begge sider hjelper publikum entusiastisk «sine» soldater på vei med høye tilrop. Maktdemonstrasjonen består av marsjering med høyt løftede bein, truende vifting mot hverandre med vifteformet hodebekledning, aggressiv nedovervente tommelfingre og lynrask firing av flagget. Til slutt lukkes grensens to porter – én med indiske emblemer og én med pakistanske – med et rungende smell. 

Grenseovergangen er blitt kalt «Asias Berlinmur» og blitt sett som et symbol på hvor anspent forholdet mellom de to nabolandene er. Men hvem vet – kanskje er den omhyggelig koreograferte aggressiviteten like mye til for publikums skyld?»

Mannen til høyre ropte så høgt og entusiastisk at vi var redde for trommehinnene våre.

Jeg anslo oppslutningen til 4-5.000 tilskuere på den indiske sida og ca 1.000 på den pakistanske.

Utlendinger som oss hadde egen tribune, og måtte vise passet vårt for å komme inn. Den indiske guiden (t.v.) fikk ikke sitte med oss.








Arrangementet var makabert nasjonalistisk og begynte med flaggstafett for unge jenter i ca 10 minutter. Etterfulgt av dans og krigsrop, hojing og uling med tekster som vi heldigvis ikke forsto fullt ut. Tilslutt en rekke sermonielle marsjer med spark over hodet og vise undersida av skoene til naboene på den andre sida.  Avslutningsvis ble begge nasjonalflaggene firet.

Ja,det var engasjerende og spesielt, men vi fikk en emmen smak i munnen.

VIP-tribunen, Pakistansk tribune bak grenseporten.

Hvordan kan en bygge fred mellom tildigere uvenner med statlig organiserte hetse-sermonier? Hva ville Mahatma Gandhi sagt?